Valgårets første kvartal har allerede bragt med seg noen svært høylytte debatter. Det offentlige ordskiftet er kommet opp på en nasjonal arena, og det finnes mange fellestrekk i diskusjonene. Det dreier seg om by mot bygd – og om følelser. Når fornuft og følelser støter sammen, er det ingen vanskelig jobb for motstanderen å plukke politiske poenger. Det retorisk interessante i dette er hvordan det står til med argumentasjonen.

Ulv og kommuner

Hvorvidt det skal tillates lisensjakt på ulv er en sak som vekker sterke følelser hos mange, noe «Debatten» på NRK1 tidlig i januar vitnet om. Etter den første stormen ble det stille en periode før regjeringens Klima- og miljøminister, Vidar Helgesen (H) nylig la frem et lovforslag som høstet kritikk fra flere kanter, også internt i lokale Høyre-lag. Nå raser debatten for fullt igjen.

Når fornuft og følelser støter sammen, er det ingen vanskelig jobb for motstanderen å plukke politiske poenger.

 

Men hvem snakker man til, og hvordan gjør man det? Da ulvedebatten stilnet for første gang tok det ikke lang tid før regjeringen igjen gjorde seg umake med «folk flest».

Les også: Offentlig debatt med tam retorikk

Jan Tore Sanner har hatt kommunereform som ett av sine store fornyingsprosjekt som kommunal- og moderniseringsminister. Antallet kommuner skulle drastisk ned og den «Robuste kommunen» skulle være klar for morgendagens oppgaver og levere bedre tjenester. En anmodning om «å ta nabopraten» tidlig i regjeringsperioden ble tirsdag 21. februar avslørt som en reduksjon fra 428 til 358 kommuner, hvor tretten kommuner blir slått sammen med tvang. Som ulvedebatten har dette, forståelig nok, også vekket følelser.

Identifikasjonsdebatten

Så hva er ståa med argumentasjonen?. La oss se på noen eksempler:

«Noen må tørre å snakke røkla i Oslo midt imot når det gjelder denne sentraliseringer. Dette går ikke» (Øistein Hatlebakk, kommunestyret i Sogndalen FrP til NRK, 25. februar)

Ytringen gjelder selvfølgelig kommunesammenslåingen, men i ulvedebatten finnes noe av den samme argumentasjonen:

«Vi har barnebarn som leker hos oss, og det har vært ulv inne i en hytte de bruker. Vi er utrygge, men blir sett på som bygdetullinger» (Innbygger i Hedmark, Øyvind Bæk i NRK Debatt, 5. januar)

Det er to ting som gjør dette til formålstjenlig retorikk. Det første handler om identifikasjon og det andre om følelser. La oss begynne med det første. I «Retorikk i vår tid» skriver Jens Kjeldsen hvordan det alltid finnes mulighet for retorikk gjennom identifikasjon. Som vi ser i argumentene over så har de nettopp dét til felles. En tilhørighet.

Les også: Make America great again, men ikke for alle

Øyvind Bæk er innbygger i Hedmark og bor innenfor det som kalles «ulvesonen». Det gjør ikke Øistein Hatlebakk, han bor i Songdalen kommune på Sørlandet. Førstnevnte bekymrer seg for nærgående ulv, og sistnevnte ønsker ikke å slå seg sammen med Kristiansand. Det kan tenkes at i en annen sammenheng ville Hedmarkingen vært for kommuner som er store nok til å levere gode tjenester, og Sørlendingen ihuga tilhenger av å verne om utrydningstruede dyrearter. Men det blir mindre viktig i denne sammenhengen.

Du og jeg og vi to

Det som forener disse to er en klassisk «oss» mot «dem»-tankegang, som i tillegg forsterkes av at «dem» er en «bedrevitende elite» som kan fortelle «oss» hvordan ting bør være. Ikke bare er det effektivt, men også et kraftig virkemiddel. Når motstanderen blir en abstrakt størrelse som i «Oslo-røkla» og «oss» kun sees på som «bygdetullinger» blir det en sterk intern identifikasjon som gjør at argumentasjon fra en som er utenfor gruppen preller av.

Vi hører på mennesker som er som oss selv, leser ting som støtter det vi tror og har så mye stolthet at det skal mye til for at vi endrer mening. Vi kan la oss overbevise, men det gjør vi mest av folk vi kjenner oss igjen i.

Den emosjonelle kraften

Et annet viktig poeng i argumentasjonen er forskjellen på fornuft og følelser. Det gamle uttrykket om å «tenke med hodet og ikke med hjertet» er velkjent. Det ligger et godt poeng i det. Når debatten får en emosjonell side hjelper det ikke å være rasjonell. Fakta, statistikk og tall har lite gjennomslagskraft hvis motstanderen er sint, skuffet eller redd.

Når 46,7% i en undersøkelse utført av Romerikes Blad svarer at det er en reell fare for at ulv skal ta menneskeliv, trenger ikke de høre at sist gang ulv drepte et menneske i Norge var vi i union med Danmark. Det forsterker bare følelsen av «bygdetullinger».

På samme måte hjelper det lite å vise til statistikk over økonomiske gevinster ved å slå sammen kommuner når folk frykter for hjemstedet sitt. Til VG fortalte ordføreren i Leikanger i forbindelse med den foreslåtte kommunesammenslåingen at han er «skuffet», og en annen ordfører omtalte det som «et hån».

Senterpartiveksten

Kjeldsen fastslår at identifikasjon kan brukes som et middel mot målet om å overbevise, og en som virkelig har fått vind i seilene er Trygve Slagsvold Vedum. I en meningsmåling utført for Vårt Land i forrige uke fikk Senterpartiet en oppslutning på 10,9%. Den høye oppslutningen kan skyldes at Slagsvold Vedum greier å utnytte identifikasjonsaspektet:

«Vi har ett prinsipp, at det er folket som til syvende og sist skal avgjøre dette og ikke tre fire menn som har sittet i et møte i Oslo sentrum, som dette har vært» (Slagsvold Vedum til VG, 21. februar.)

Er dette et svar på kommunesammenslåingsdebatten eller ulvesaken?

Ytringer om anti-elite har vært en strømning lenge. Når vi ser på hva SP-lederen forteller til VG i sitatet over kan det faktisk stå som et svar på begge debatter. Det er kommunesammenslåingen Slagsvold Vedum snakker om, men dette kunne likeså godt handlet om ulv.

Skal du vinne valg må folk ikke bare tro på budskapet ditt, de må også tro på deg. Mest tror vi på folk som ligner oss selv.

Ja takk, jeg vil melde meg på nyhetsbrev og få nye blogginnlegg tilsendt!