Offentlig debatt med tam retorikk

I januar kom det frem at Arbeiderpartiets programkomité vil verne deler av områdene utenfor Vesterålen, Senja og Lofoten, samtidig som man åpnet for konsekvensutredning lenger sør.

Når Arbeiderpartiet sier «ja takk begge deler» til både konsekvensutredning og verning av områdene i Nord-Norge, får de kritikk fra alle kanter. Makten til å sette dagsorden blir ofte beskrevet med gjennomgående krigsmetaforer. Man «slåss» om å få ordet, det er snakk om «spisse albuer» og ord er «våpen».

Men metaforene står i sterk kontrast til det som faktisk sies.

I forbindelse med forslaget sa partileder Jonas Gahr Støre til NRK at «før man går på autopilot, særlig de som er helt for eller helt imot, bør man sette seg inn i forslaget». Imidlertid har kritikken mot AP, Støres oppfordring til tross, båret preg av å være traust, unyansert og kjedelig forutsigbar. Hva gjør det med offentlige samtalen og politikernes troverdighet?

Preker til menigheten

Fra parlamentarisk nestleder i Høyre, Nikolai Astrup hører vi at «Arbeiderpartiet vender oljenæringen ryggen i en tid der titusener mister jobben» , og han serverer dermed et argument vi har hørt før mange ganger, uten oppdateringer. På samme linje legger også olje- og energiminister Terje Søviknes (FrP) seg når han kommenterer at «dette er et svik av næringen og norske arbeidsplasser».

Kampen om å sette agendaen er altså preget av krigsmetaforer, og i krig er det ofte snakk om «overraskelsesmoment». For å nå frem med et politisk budskap i krigen om ordet, er overraskelser noe undervurdert som taktikk blant dagens politikere.

Fra et retorisk perspektiv er det interessant å se på hva man oppnår ved disse utsagnene. I beste fall kan vi si at utspillene fra Astrup og Søviknes er identifikasjonsskapende og samlende. De treffer den velgergruppen som allerede er enig i Høyre og/eller Fremskrittspartiets retorikk, og knytter velgerne tettere til seg. Det er en form for retorikk som er mest effektiv i tilfeller hvor velgerne er usikre på partiets budskap.

Samme identifikasjonsmekanismer finner vi hos venstresiden i denne debatten. SV-leder Audun Lysbakken hevder nemlig på sin side at «dette forslaget er ikke noe kompromiss, det er første steg til åpning av disse områdene». Et utspill som mange SV-velgere antageligvis bekjenner seg til.

Samtidig som det skaper identifikasjon med kjernevelgerne så distanserer det SV, Høyre og FrP fra AP – og det er nok en bevisst handling.

Men hva så med velgere som ikke har lojaliteten sin hos et bestemt parti?

Politikersnakk

For de som ikke helhjertet støtter utsagnene, kan det tenkes at det blir skapt en annen type distanse. Ikke bare til saken, men også som et ledd i en generell svekkelse av politikernes troverdighet. Utspillene fra høyre- og venstresiden blir bare eksempler på «politikersnakk». Det er ubegrunnede utspill, som spiller på folkets følelser og fremstår som politiske klisjeer.

AP-nestleder Hadia Tajik påpeker selv noe av det samme til Dagens Næringsliv: «Et kompromiss er ikke et kompromiss med mindre det får kritikk fra flere leirer». Problemet er imidlertid ikke uenigheten i seg selv, men hvordan den presenteres. Ved å bli for forutsigbar mister også de politiske poengene noe av sin styrke.

Krigen om ordet

Kampen om å sette agendaen er altså preget av krigsmetaforer, og i krig er det ofte snakk om «overraskelsesmoment». For å nå frem med et politisk budskap i krigen om ordet, er overraskelser noe undervurdert som taktikk blant dagens politikere. Gjør ikke politikerne noe med det, står de i fare for å skape en offentlig samtale som er full av klisjeer, dramatisk i nuet, men likevel tam og forutsigbar. Vi får en følelse av at valgene allerede er tatt, og at debatten bare er spill for galleriet. Ikke gjør det politikernes budskap særlig troverdig, og ikke er det særlig engasjerende overfor velgere som må ta en avgjørelse til høsten.

Ja takk, jeg vil melde meg på nyhetsbrev og få nye blogginnlegg tilsendt!