Den amerikanske valgseieren er blitt analysert ut og inn, opp og ned, i tiden etter valget. Analysene ser ut til å velge bort retorikken som avgjørende faktor for valget. Effekten av Trumps og Clintons retorikk er noe undervudert, tror vi. Til høsten er det stortingsvalg her hjemme, og det er mye å lære.

Storbritannias folkeavstemming endte med Brexit, Colombianerne sa «nei» til den foreslåtte fredsavtalen og Donald Trump ble valgt til leder av den frie verden. Disse tre er interessante hver for seg, men det de har til felles er at alle kom som et sjokk på resten av verden. Meningsmålinger og valgdagsprognoser tilsa noe nemlig noe helt annet.

Vinden som tilsynelatende blåste én vei, har vist seg gang på gang egentlig å være en storm i den andre retningen.

Hvordan ble det sånn?

«Fool me once shame on you, fool me twice …»

Å bli sjokkert tre ganger samme høst betyr blant annet at meningsmålingene har tatt grundig feil. Man har ikke greid å fange den nerven som har spredt seg blant befolkningen, og sjokket bør egentlig rettes innover. Hvordan kan det bli oversett? Tre ganger på rad?

Ved å gjenta, gjenta og gjenta de ofte banale ytringene var det ingen tvil om hvem Trump ikke bare rettet seg til, men også hvem han distanserte seg fra.

I den amerikanske valgkampen ble Hillary Clinton kåret til vinner i alle de tre debattene, hvis vi skal høre på CNNs respondenter. Ulike «representative utvalg» ga en tidvis stabilt høy ledelse på målingene til den tidligere utenriksministeren, selv om prosentpoengene som skilte de to kandidatene ble stadig færre i det valgdagen nærmet seg.

Det lå an til seier.

Men det ble storm.

Les også: Hvordan kan Donald Trump vinne presidentvalget?

Debattseiere og prognoser må derfor skyves til side – 20. januar er det nemlig Donald Trump som skal holde sin innsettelsestale stående på trappen til Lincoln Memorial i Washington D.C. Én nøkkel for å forstå hvordan det er mulig er å se på hvem de to kandidatene har snakket til, og hvordan de har gjort det.

Stemmesamlende og stemmeflyttende

I Bergens Tidende 4. oktober gjorde retorikkprofessor Jens Kjeldsen et poeng av stemmesamlende og stemmeflyttende retorikk. Førstnevnte handler om å sementere det inntrykket dine velgere har av deg. Benytte seg av formuleringer og vendinger som ikke appellerer bredt, men heller skaper entusiasme hos de som allerede har bestemt seg for å stemme på ditt kandidatur. Mye av dette er treffende på retorikken til Donald Trump, som i stedet for å komme med politisk plausible løsninger brukte mye energi på å kritisere status quo og «eliten» i Washington.

Ved å gjenta, gjenta og gjenta de ofte banale ytringene var det ingen tvil om hvem Trump ikke bare rettet seg til, men også hvem han distanserte seg fra.

Hillary Clinton på sin side forsøkte å favne bredt, fremstå som en samlende president for hele landet og flytte stemmer. Det bidro til at hun fikk to millioner flere stemmer enn sin motkandidat, men valgmannssystemet i USA ville det likevel annerledes. I etterpåklokskapens lys er det mulig å spørre seg om Clinton burde vært mer spesifikk i sin retorikk.

Engasjement som stemmer

Den amerikanske kringkastingsorganisasjonen PBS viser til at 58% av den amerikanske befolkningen stemte ved årets valg. Det er færre enn i 2012, og ved å gå litt inn i den statistikken kan vi se noen tegn på at den stemmesamlende retorikken kan ha vært en smartere strategi enn den stemmeflyttende.

Clinton setter seg selv i en lederstilling, og innbyggerne blir «dem». Hun er ikke selv en av innbyggerne. Hun er på en annen side.

La oss tydeliggjøre med et eksempel fra den siste debatten. Dette er åpningssvaret til Clinton på spørsmål om USAs høyesterett:

« You know, I think when we talk about the Supreme Court, it really raises the central issue in this election. Namely, what kind of country are we going to be? What kind of opportunities will we provide for our citizens?» (onsdag 19. oktober)

Noe som er verdt å merke seg i dette sitatet er oss og dem-retorikken. Vanligvis snakker vi om det i mer opposisjonelle sammenhenger, men det som vi kan sette spørsmålstegn ved her er hvem som er «vi» og hvem som er «dem». Clinton setter seg selv i en lederstilling, og innbyggerne blir «dem». Hun er ikke selv en av innbyggerne. Hun er på en annen side.

Betimelig poeng i utgangspunktet, hun ønsker tross alt å bli president, men i en valgkamp hvor avsmak for «eliten» har vært et gjennomgående tema er ikke distanse nødvendigvis en god ting.

La oss se på en ytring fra Trump i samme debatt:

«Look, our country is stagnant. We’ve lost our jobs, we’ve lost our businesses. We’re not making things anymore, relatively speaking.» (onsdag 19. oktober)

Det er velkjente toner fra den kommende presidenten. Som vanlig er det banalt og overdrevent, men for å gjøre samme poeng som i sted – her er det «vårt land», og det er «vi» som har mistet jobbene og virksomhetene. Det er inkluderende og skaper potensielt sterk identifikasjon.

Hvem skal man snakke til?

Noe som gjør seg gjeldende er å se på hvor Hillary Clinton burde ha gjort det bedre, og en kjapp titt på valgdagsstatistikken kan gi oss noen svar.

Det mest interessante poeng er kanskje kvinnestemmene. Blant kvinner vant Clinton med 53% mot Donald Trumps 41%, og dette er ganske likt med hva som er vanlig for de demokratiske kandidatene i presidentvalg. At Clinton ikke har greid å skape mer engasjement blant kvinnelige velgere er ikke bare oppsiktsvekkende, men kan også ha bidratt til å koste henne presidentembetet.

Ved å bruke en stemmesamlende retorikk overfor kvinner – mot en kandidat som har fremmet et kvinnesyn som ikke hører hjemme noe sted – kunne Clinton potensielt ha sikret flere stemmer, og en mer entusiastisk velgergruppe. Primært fordi at det lave valgoppmøtet på 58% var fordel Trump. Hans retorikk har bidratt til et engasjement som gjør at de som støttet ham også faktisk stemte. Den entusiasmen har Clinton manglet. 

Internasjonal bølge – nasjonalt valg

Til høsten er det stortingsvalg i Norge, og retorikken kan fort bli utslagsgivende her også. Høyre og FrP har ledet en regjering med støtte av KrF og Venstre som har hatt både opp- og nedturer på meningsmålingene. Gjennom våren blir det viktig å posisjonere seg tydelig. Det er fortsatt langt frem, men med et budsjett som ingen enes om øker støtten hos Arbeiderpartiet. Samtidig driver FrP, med Sylvi Listhaug i spissen, en retorikk mot det de de kaller «eliten» og «hylekoret».

Vi vil bare tipse om at det er viktig med tydelig kommunikasjon.

Retorikken kan fort bli avgjørende her hjemme også.

Ja takk, meld meg på nyhetsbrev og få nye blogginnlegg rett i innboksen!