Retoriske strategier for Donald Trump og Hillary Clinton

Den første debatten er unnagjort, to gjenstår og 8. november nærmer seg med stormskritt. Men hvordan få nok valgmenn til å vinne valget? Hvilke kommunikasjonsstrategier vil lønne seg for de to presidentkandidatene nå som innspurten på det amerikanske presidentvalget har begynt?

Natt til tirsdag 27. september benket over 80 millioner amerikanere seg foran TVen da den første presidentdebatten mellom Hillary Clinton og Donald Trump nærmet seg. Etter måneder med reise rundt i USA og uendelig mange taler på utallige små steder skulle nå de to søkerne til stillingen som verdens mektigste person barke sammen til debatt. Én mot én. Og det ble en heftig batalje.

Og vinneren er…

Etter debatten kåret mange Hillary Clinton til vinner. Og det var hun også på mange måter. Hun fremsto entusiastisk, unngikk i stor grad å bli provosert av angrepene fra Trump, og lyktes også å få ham ute av kontroll ved flere anledninger. Samtidig så var Donald Trump god innledningsvis på sitt kjerneområde, nemlig økonomi og arbeidsplasser, hvor han angrep Clinton for å ikke ha gjort noe med situasjonen på de tretti årene hvor hun har vært en del av den politiske eliten.

Summa summarum så forsterket nok Hillary Clinton sin posisjon blant sine velgere, og Donald Trump det samme blant sine. På den ene siden Clinton – fordi hun isolert sett greide seg best, og dermed «vant» debatten, og på den annen side Trump – fordi han åpnet bra, og greide å angripe systemet samt den politiske eliten. Til tross for en dårlig avslutning av sistnevnte er valgkampen i aller høyeste grad levende og skal bli spennende å følge i det valgnatten for alvor nærmer seg. Men hva blir viktig for de to kandidatene fremover?

Dette burde Clinton fokusere på

I en debatt hvor hun hadde mye å tape greide Clinton seg bra. Samtidig så legger det mye press på henne i tiden fremover. Nå må hun opprettholde det overtaket hun har skaffet seg, og hvordan hun lykkes med sine retoriske strategier fremover kan fort bli utslagsgivende. Vi har tittet litt på hva hun burde gjøre.

Eksempler og konkretisering

I mange år har den tidligere utenriksministeren hatt det vi kan kalle et veldig logosorientert språk. Talene hennes har nærmest vært skriftlige – også i fremføring. Det er en distinkt forskjell i å skrive for øyet og å tale for øret. Når vi sier logosorientert så er det fordi Clinton ofte benytter seg av statistikk og tall for å underbygge poenger. Det gjør det lett for tilhørerne å miste konsentrasjonen. En av grunnene til det er blant annet fordi hun har slitt med å skape bilder i hodet hos publikum. Under debatten var det en viss forbedring, men også noen problematiske passasjer. La oss se på to eksempler:

So we’ve got to address the systemic racism in our criminal justice system. We cannot just say law and order. We have to come forward with a plan that is going to divert people from the criminal justice system.

Dette er tungt å henge med på. Tanken er god fra Clinton, fordi hun angriper Trumps manglende substans på emnet. Samtidig så renner det hele ut i sanden med uttrykk som «systemic racism» og to ganger «criminal justice system» på tre setninger.

Dette er nærmest skriftlig språk og spesielt «systemic racism» er en veldig abstrakt figur. USA har en god stund hatt utfordringer med politivold, noe som har ledet til opptøyer flere steder. Derfor er dette utvilsomt et tema som engasjerer mange, og et viktig poeng å fremme. Ved å falle tilbake til den abstrakte stilen risikerer imidlertid Clinton også at tilhørerne faller fra.

Men hvordan burde hun gjøre det? Det svarer hun på selv:

My father was a small-businessman. He worked really hard. He printed drapery fabrics on long tables, where he pulled out those fabrics and he went down with a silkscreen and dumped the paint in and took the squeegee and kept going.

I dette eksempelet lykkes Clinton godt. Hun bruker faren som en kontrast til Donald Trumps oppvekst, hvor han har det velkjente lånet på $14 millioner fra sin far. Gjennom å bruke sin egen personlige historie, som eksempel på hvordan hun vil arbeide for den gjengse amerikaneren bygger hun troverdighet. Det personlige narrativet gjør at vi blir bedre kjent med Clinton som menneske, og dette både kan, og , hun bli flinkere til hvis hun ønsker å bli president i USA.

Trumps vei til suksess

Før debatten har Trump brukt mye tid på å posisjonere seg selv som den energiske motparten til Hillary Clinton. Han har snakket om lungebetennelsen i tillegg til hennes beslutning om å sette av tid til å forberede seg til debatten. Det poenget fikk han svi for. På selve debattkvelden var det nemlig Trump selv som ble mer og mer ukonsentrert i løpet av den 90 minutter lange bataljen.

Les også: Hvordan kan Trump vinne presidentvalget?

Samtidig så var han veldig sterk i starten hvor han blant annet greide å angripe sin motkandidat, være frempå, i tillegg til å være litt nedtonet.

Noe som har vært en vellykket strategi for Trump i valgkampen har vært den populistiske tilnærmingen hvor han spiller mye på pathos og hyperboler, altså følelser og overdrivelser. Med påstander om kritisk status i USA lanserer han problem etter problem. La oss se på et eksempel hvor han får til akkurat det:

Secretary Clinton and other, politicians, should have been doing this for years, not right now, because of the fact that we have created a movement. They should have been doing this for years. What’s happened to our jobs and our country and our economy is – look, we owe $20 trillion. We cannot do it any longer.

Det Trump gjør her er også hans nøkkel til suksess. Å spille på den sinte amerikanerens følelse av at landet er et synkende skip, og at den politiske eliten kun tenker på å sette seg selv i redningsbåtene, skaper et vakuum. I det vakuumet blir Trump, med sitt «Make America Great Again», løsningen på de problemene han selv lanserer. Ved å posisjonere seg selv som motsetningen til et «korrupt system», greier han å fremstå ekte og autentisk, selv om mange av argumentene hans baserer seg på ren fiksjon.

Valgkamp og retorikk

Det er med ordene vi former verden, og i akkurat denne valgkampen har retorikk stått helt sentralt. Derfor kan retorikk også bli helt avgjørende for hvordan det vil gå 8. november. Greier Clinton å supplere det logos-orienterte språket med eksempler og pathos bygger hun sin egen troverdighet og kan fort bli president. Blir hun imidlertid uklar og svevende står det en Donald Trump på den andre siden som ikke nødvendigvis trenger substans for å nå ut til sine tilhengere.

Det Trump gjør her er også hans nøkkel til suksess. Å spille på den sinte amerikanerens følelse av at landet er et synkende skip, og at den politiske eliten kun tenker på å sette seg selv i redningsbåtene, skaper et vakuum. I det vakuumet blir Trump, med sitt «Make America Great Again», løsningen på de problemene han selv lanserer.

Det er noe med uforutsigbarheten til både Trump og hans velgergruppe som gjør presidentvalget annerledes. Det å bruke politisk ukorrekthet som en retorisk strategi, og spille på det som ikke lenger er en gryende, men en klar misnøye blant «vanlige folk» gjør at han ikke bare kommer unna med det meste – det betyr nemlig også at de kommende debattene kan bli et sirkus uten like.

Gjennom å benytte seg av narrativet om «superhelten Trump», som har lyktes så godt i forretningsverden får han med seg mange frustrerte velgere. Det er nemlig tre ting som Trump fremstiller at han har til felles med sine velgere. De hater systemet, de tror at eliten jobber mot dem og de tror at Trump kan løse det hele. Noe av den samme retorikken som ligger til grunne for andre bevegelser, også her i Europa med Brexit-avgjørelsen og Sverigedemokratenes fremvekst i vårt naboland.

I USA er det imidlertid to debatter som gjenstår og ingenting er avgjort.

Les også: Brexit vs Bremain. Hvordan retorikken overtalte.

 

Ja takk, meld meg på nyhetsbrev og få nye blogginnlegg rett i innboksen!