Ryanair er på vei til å forlate festen, og Rygge flyplass er snart en saga blott. Hva skjedde egentlig i den politiske maktkampen? Dette er en retorisk analyse som gjør et dypdykk i kommunikasjonen mellom Regjeringen og Ryanair for å forstå deres debatt og underliggende budskap om flyseteavgift og Rygge flyplass:

Forhandlingen om sannhet

Like før julefreden senket seg over landet i fjor vedtok Stortinget å innføre en flyseteavgift på 88 kroner på flyreiser. Det har skapt turbulens. Det som i utgangspunktet var beskrevet som en liten miljøavgift har blitt til en stor sak i det norske ordskiftet. Arbeidsplasser er gått tapt, partiene skylder på hverandre og kritikken hagler. For å kunne styre slike situasjoner er det helt essensielt å vinne frem med sin sannhet. Det forutsetter ikke bare presis og tydelig kommunikasjon. Det krever også forståelse for retorikk og forhandlinger.

Den flytende sannheten

Innenfor retorikken finnes det en term som heter doxa. Doxa, som er skrevet godt om av retorikkprofessor Mats Rosengren ved Uppsala Universitet, handler om at det ikke finnes noen absolutte sannheter, bare representasjoner av virkeligheten som vi sammen er enige om. Selv om det verdenssynet kan virke i overkant relativistisk, så er utgangspunkt med at vi skaper sannhet i fellesskap betydningsfull for å forstå forhandlinger som en sentral del av retorikk.

Les også: Hvordan kan Donald Trump vinne presidentvalget?

Makt og retorikk

Når William Mark Habeeb definerer makt som “måten aktør A bruker sine ressurser på aktør B for å frembringe handlinger som bidrar til foretrukne utfall” i boken «Power & Negotiation» fra 2000 (https://www.press.umich.edu/16897/power_and_negotiation), så er det ordene vi er interesserte i.

Hvordan bruker de ulike aktørene sine ressurser til å forhandler frem sine sannheter, og hva kan man gjøre for å vinne frem i striden om ordet? La oss se nærmere på hvordan kommunikasjon ble kjernen i fortellingen om flyseteavgiften og Rygge flyplass.

Ryanairs fortelling

Dette kan dere takke myndighetene deres for. (Ryanairs pressekonferanse i Norge 1. juni).

Ytringen tilhører den kommersielle direktøren i Ryanair, David O’Brien. Utspillet er fra pressekonferansen hvor det ble annonsert at Ryanair trekker seg ut fra flyplassen på Rygge, et ledd i det som har ført til at flyplassen stenges for sivil flygning fra 1. november. Hvis vi ser på forhandlingsteori som et mål om å komme til enighet, så er ikke O’Briens ytring optimal. I forhandling om ordet og agendaen kan formuleringen imidlertid ha et potensiale. Det er det to grunner til.

Forenkling

For det første så er det en ytring som fremmer saksforholdet som sort/hvitt. Ved å ikke gå i dybden eller ta høyde for nyanser så får O’Brien en komplisert sak til å virke veldig enkel. I krisesituasjoner får populistiske ytringer ofte tilslutning fordi det bidrar til å gjøre ting håndterbare, uavhengig om det som fremstilles faktisk er gjennomførbart eller sant.

Ved å skylde på norske myndigheter kan Ryanair gjøre en kompleks sak til en enkel problemstilling med utgangspunkt i «post hoc ergo propter hoc», altså en konklusjon basert på årsak-virkning som ikke nødvendigvis stemmer. 

Posisjonering

For det andre er det en måte å skyve ansvaret for problemet bort fra seg selv og over på den andre parten. Ryanair har vært lenge vært et omstridt flyselskap. Blant annet har arbeidstakervilkårene flere ganger vært oppe til diskusjon, og den irske flygiganten havner til stadighet i disputt med flyplasser og myndigheter Europa rundt. O’Briens ytring på pressekonferansen bidro likevel til å male et bilde av norske myndigheter som det sorte fåret.

Hvordan kunne det lykkes?

Et svar er at innad i Regjeringen drev man også med ansvarsfraskrivelse. Her la man skylden på hverandre.

Splittelsen innad i Regjeringen

Kritikken fra Ryanairs kommersielle direktør kom ikke uventet, men fikk tyngde og ble en slags oppsummering av kritikk fra flere hold. Både Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Konkurransetilsynet hadde tidligere gått ut og kritisert flyseteavgiften. Det bidro til at Ryanairs posisjonering av seg selv som det uskyldige offeret passet godt inn i fortellingen som ble fortalt.

Samtidig ble denne sannheten etablert fordi det ikke kom noe klart tilsvar fra en lite konkret Regjering.

Der hvor O’Brien på pressekonferansen var tydelig på at norske myndigheter har skylden for nedleggelsen var Regjeringen fragmentert. Flere Fremskrittspartipolitikere tok avstand fra flyavgiften, samtidig ble Venstres finanspolitiske talsmann Terje Breivik sitert på at “FrP må i likhet med Venstre og de andre samarbeidspartiene ta ansvar for avgiften” (VG, 26. mai).

Fremskrittspartiets fraksjonsleder for i Transportkomitéen Åse Michaelsen innrømmet blant annet overfor VG at “det er ikke til å stikke under en stol at dette synes vi i FrP er utrolig vanskelig” (VG, 25. mai).

Ved å ikke stå samlet utad førte partienes kritikk av hverandre bare til at Ryanairs fremstilling av seg selv som offer ble styrket.

Les også: Brexit vs Bremain. Hvordan retorikken overtalte.

En fortelling om skurker og helter

At det er helt essensielt å vinne forhandlingene om ordet – og dermed sannheten – var vi inne på innledningsvis. Det poenget ble også understreket i disputten med Ryanair. I slutten av mai publiserte Aftenposten en artikkel etter at de hadde fått tak i et notat fra Statsministerens kontor (SMK). Notatet fra SMK mente langt på vei at denne saken hadde fått en lite gunstig vinkling i mediene.

Det er uheldig at fortellingen som får etablere seg er at regjeringen er skurken, mens Ryanair er helten. (Aftenposten, 31. mai).

Notatet, som er skrevet av politisk rådgiver ved SMK Hans Christian Kaurin Hansson (H), forklarte hvordan det var viktig at Regjeringen tok til motmæle mot den forenklede fremstillingen av Ryanair som offeret. Et forslag fra SMK var at ved å trekke på flere eksempler hvor det irske flyselskapet har havnet i kontroverser rundt omkring i Europa, kunne Regjeringen gå samlet inn i forhandlingene om sannheten, med et felles mål om å fargelegge bildet som frem til nå hadde vært sort/hvitt.

Men ble det for lite for sent?

Å være i forkant

I tråd med notatet utarbeidet ved Statsministerens kontor forsøkte Venstres partileder Trine Skei Grande blant annet å snu saksfremstillingen på hodet ved å gjøre det irske flyselskapet til skurken.

“Det er en nedleggelse fordi Ryanair hadde kommet til å legge ned uansett. De bare ventet på en sjanse for å kunne skylde på noen”. (Aftenposten, 31. mai).

Her foregrep Skei Grande argumentene som skulle vise seg å komme fra Ryanair med den retoriske figuren ad hominem circumstantial. Ved å fremstille det som om at det ikke er overraskende hvis Ryanair velger å legge skylden over på noen andre svekket det troverdigheten i O’Briens pressekonferanse dagen etter.

Retorikk og forhandlinger

Men hvorfor ble denne saken så stor i det norske ordskiftet hvis Ryanair i utgangspunktet hadde en så svak stilling?

I forhandlinger bestående av flere aktører med ulike oppfatninger handler mye om å forsøke å identifisere de eventuelle fellesområdene man kan komme til enighet om. William Habeeb mener i boken “Power and Tactics in International Negotiations” fra 1988 at ved å identifisere disse felles enighetene kan man også ramme inn selve saken – og dermed sannheten. ((https://www.bookdepository.com/Power-Tactics-International-Negotiation-Professor-William-Mark-Habeeb/9780801836206)

Det var her Regjeringen mislyktes.

Hadde de stått sammen rett etter at avgiften var vedtatt – heller enn å skylde på hverandre – kunne saken vært lettere å kontrollere. Når interne splittelser kom til syne, og Ryanair vant frem med sin saksfremstilling, krevde det mye mer fra Regjeringen for at de skulle kunne håndtere saken.

Sannhet er noe vi må være enige om. Å vinne forhandlingene om ordet handler om å vinne sannheten.

For å klare det kreves det presis kommunikasjon, og innsikt i retorikk.

Hvis ikke blir det turbulens.

Ja takk, meld meg på nyhetsbrev og få nye blogginnlegg rett i innboksen!