En av retorikkens tidligste oppgaver var forsvarstalen, som lot tiltalte argumentere for sin uskyld. Derfor var selve argumentasjonsdelen av denne typen tale sentral, og det finnes flere tekster, både antikke og moderne, om hvordan man bør bygge opp argumentasjon.

Å argumentere er å bevise

Argumentene skal bygge opp under saken og dens troverdighet, og er derfor knyttet til det retoriske bevismidlet logos, som appellerer til tilhøreren eller leserens fornuft. Etymologien bak vårt ord argumentasjon kommer fra det latinske argumentum, som oversettes med ”vise” eller ”bevise”. Altså handler argumentasjon om å skaffe bevis for at det man påstår er sant. Talen eller tekstens logos styrkes ved at det som legges fram – og måten det legges fram på – oppfattes som fornuftig og sannsynlig for den enkelte lytter eller leser, og retorikken byr på en velutstyrt verktøykasse for å få til nettopp det.

I selve argumentasjonsstrukturen sverger logikken til syllogismer, og retorikken til enthymemer. En syllogisme består av to premisser, og en konklusjon.

Nå er det ikke lenger slik at vi til stadighet må skrive våre egne forsvarstaler for ikke å bli straffedømt, og det er heller sjelden vi må skrive taler i det hele tatt. Likevel er retorikkens oppskrifter og tips for overbevisende tale langt fra utdatert. Det er en stor del av livet å argumentere for vår sak, enten det måtte være i forbindelse med et jobbintervju eller i forbindelse med en lekker bukse på salg. Saken det skal argumenteres for er ofte fastsatt før argumentene kan komme, og dermed er det ofte ikke opp til oss hva som skal legges fram. Derfor gjelder det å arbeide med hvordan man legger fram saken. 

Les også: Slik skriver du en overbevisende tale

Syllogismer og enthymemer

I selve argumentasjonsstrukturen sverger logikken til syllogismer, og retorikken til enthymemer. En syllogisme består av to premisser, og en konklusjon. Det berømte eksempelet her er ”alle mennesker er dødelige. Sokrates er et menneske. Altså er Sokrates dødelig”. Syllogismen benytter seg gjerne av ord som alle, ingen eller noen, for å styrke gyldigheten bak argumentasjonen. Et enthymem kan vi forklare som en syllogisme hvor ett av premissene eller konklusjonen gjøres underforstått. Dette kan for eksempel gi argumentasjonsstrukturer som ”Sokrates kan dø, han er jo et menneske”, eller ”alle mennesker er dødelige, klart Sokrates kan dø”. Bruken av enthymemer framfor syllogismer er særlig lønnsom i løpende tekst eller tale, da de gjerne virker mer ”naturlige” i uttale. Mens en syllogisme støtter seg på rene fakta ved å basere seg på to sanne premisser, og konkludere derifra, støtter et enthymem seg på sannsynligheten framfor sannheten, da den må virke ut fra kun ett premiss, og konkludere ut fra det. Spranget blir altså lengre, og kan derfor ikke regnes som ”sann” på samme måte som syllogismen. Likevel kan sannsynligheten være minst like overbevisende som sannheten.

Toulmins argumentasjonsmodell

Stephen Toulmin har utviklet en egen argumentasjonsmodell, med utgangspunkt i praktisk argumentasjon, som forankrer påstandene i hjemler med belegg. For eksempel kan jeg påstå at det ikke er min tur til å ta oppvasken i dag, og belegge det med at jeg tok den i går. Påstanden hjemles med at den som tok oppvasken tirsdag, skal slippe å ta den onsdag.

Aristoteles sa selv at det er et kjennetegn ved det utdannede sinn å kunne se flere sider av samme sak.

Ideen bak argumentasjonsmodeller som de nevnt over er at en påstand uten belegg, eller grunnlag, kun er nettopp en påstand. Påstander virker ikke overbevisende på en leser eller lytter uten at de virker fornuftige eller sannsynlige på ham, og da må påstandene belegges. 

Les også: Hva er egentlig tekst?

Refutatio og confirmatio

Noen ganger er det ikke nok å legge fram argumentene på en fornuftig måte – i alle fall ikke om publikum ikke har noen tiltro til deg, eller ikke hører etter, før du begynner å argumentere. Logos må løftes og styrkes av ethos, som gir taleren eller skribenten troverdighet.

Å bygge opp ethos i en tekst eller tale er gjerne en jobb som gjøres på forhånd, enten i form av ditt kjente navn og omdømme, eller gjennom innledningen i teksten din. Ett godt råd kan vi fremme i forbindelse med argumentasjonen, som bidrar til å styrke ethos: Refutatio. Retorikken anbefaler å dele argumentasjonsdelen i forsvarstaler i to, hvor den ene delen skal kunne brukes til å fremme ens egne synspunkter og argumenter, og den andre delen brukes til å gjendrive, eller angripe og motsi, motpartens argumenter. Man skulle tro at å motsi motparten var noe å se ned på, men med litt takt og tone virker det tvert i mot styrkende på ethos. Dersom man starter sin argumentasjon med å anerkjenne motpartens synspunkter, forteller man sine tilhørere at man allerede har tenkt i de samme baner, uten å ta samme standpunkt, og det reflekterer stor innsikt i saken. Aristoteles sa selv at det er et kjennetegn ved det utdannede sinn å kunne se flere sider av samme sak.

Kanskje har man ingen motstander å angripe i hverdagens argumentasjoner. Hvorfor argumenterer vi, i så fall? Alle er potensielle kritikere av ditt ståsted, og noen ganger må man også overbevise seg selv. Andre ganger er vi i tvil ved et veiskille, og ønsker å legge opp argumenter for og mot, for å enklere kunne velge. Uavhengig hva man ønsker å bruke argumentene for, eller mot, lønner det seg å bruke begge for lettere å kunne forsvare saken.

Lykke til!

Lurer du på hva Retorika kan hjelpe deg med? Les mer om Retorika eller be oss kontakte deg: