Brexit vs Bremain. Hvordan retorikken overtalte.

Torsdag 23. juni sovnet de fleste til YouGovs meningsmåling som indikerte et flertall for Bremain. Morgenen etter våknet verden til sjokkbeskjeden. Meningsmålingen hadde feil, og Brexit-siden hadde vunnet. Oppslutningen var rekordhøy, og folket hadde talt. Storbritannia ville ut. I dagene etter har Brexit vært på alles lepper, og analysene har vært flerfoldige. Og nå i kjølvannet av Brexit-valget, hva ser vi? Hva slags retorikk har rammet inn og preget Storbritannias farvel?

Den eldre garde

51,9% av befolkningene satte sitt kryss på exit-alternativet og iverksatte dermed jordskjelvet som har preget Europa de siste dagene, og vil prege kontinentet i lang tid fremover. En bemerkelsesverdig faktor ved avstemningen er fordelingen mellom ulike velgergrupper.

Nettsiden Lord Ashcroft Polls foretok en undersøkelse som viste at der hvor valgpreferansen var jevnt fordelt, både blant kjønn og hos de ulike partiene (med unntak av UKIP som, ikke overraskende, var entydig på at de ville ut), var det blant de ulike aldersgruppene at den store ulikheten fantes. Hos de yngre britene var det klart flertall for å bli værende i den Europeiske Unionen, men hos velgerne 45+ var det et flertall for å trekke seg ut. Interessant nok i seg selv, men hva med retorikken?

Utydelighetens pris: Utydelig David Cameron og tydelig Boris Johnson

Tydelighet er et nøkkelord når det kommer til denne typen politisk retorikk. Utgangspunktet var vanskelig for Bremain-siden av flere grunner. En av de mest sentrale – i et retorisk perspektiv – var at de måtte forsvare EU i en tid som blant annet er preget av høy arbeidsledighet, og den verste flyktningkrisen siden andre verdenskrig.

Brexit-bevegelsen på sin side kunne imidlertid utnytte at de var i angrepsposisjon. De hadde ingenting å forsvare, men derimot spille på de problemene folket har opplevd, og som allerede fantes. Dette så vi også tydelige eksempler på i retorikken før valget, og spesielt er det interessant å se hvordan det har utspilt seg innad i det konservative partiet hvor statsminister David Cameron har møtt hard medfart fra sine egne, og spesielt tidligere London-ordfører Boris Johnson.

“I think there’s at least 50 colleagues who are dissatisfied with the way that the Prime Minister has put himself front and centre of a fairly outrageous Remain campaign” (Parlamentsmedlem for det konservative partiet, Andrew Bridgen til Independent 29. mai).

Den interne spliden innad i Tory-partiet har ikke bidratt til å gjøre kommunikasjonen tydeligere. Statsminister David Camerons forsøk på å mobilisere en kampanje for å få Storbritannia til å bli værende i EU kan likeså godt, i etterpåklokskapens lys, være det som felte ham.

På den andre siden har Brexit-kampanjen vært i angrepsposisjon.

Take control

Det første eksempelet finner vi i hashtagen #Takecontrol, som har vært emneknaggen som har blitt promotert i sosiale medier hos aktørene som har ønsket Storbritannia ut av EU. Kontroll har også vært et topos for flere av argumentene knyttet til avstemmingen. Innenfor retorikken betyr topos steder man henter vinklinger til argumentene, og ved å gjennomgående bruke det å “ta tilbake kontrollen” innenfor ulike temaer som økonomi og immigrasjon er det også lett å appellere til store velgergrupper.

“One of the causes for the great public disgruntlement is that Labour governments at the turn of the century massively understated the numbers of immigrants to be expected” (journalist og Brexit-tilhenger Douglas Murray til Vox.com 22. juni).

I et Europa med høy arbeidsledighet kan utenlandsk arbeidskraft, og EUs reglement om åpne grenser virke truende for britene som selv har en ustabil arbeidssituasjon. Brexit-sidens argumenter har vært tydeligst der det har trengtes aller mest. Kontroll.

Det samme var Boris Johnson opptatt av i sitt innlegg i The Telegraph bare dager etter valget.

“Etter å ha møtt tusenvis av mennesker i løpet av valgkampen, kan jeg fortelle dere at det først og fremst handler om kontroll – en følelse av at det britiske demokratiet ble undergravet av EU-systemet, og at vi burde gjenopprette makten til folket” (Boris Johnson i The Telegraph, gjengitt i VG 27. juni).

Der hvor David Cameron sto frem med en kampanje som hadde splittet støtte fra ulike hold – og som var vanskelig å forsvare – var Brexit-kampanjen veldig tydelig i sin appell til det britiske folket.

Veien fremover – Retorikken som virkemiddel

I boken “Retorikkens Aktualitet” fra 2014 skriver Sofie Emmertsen at den retoriske argumentasjonen er den pragmatiske, sosiale og virkelige. Mister man blikket for de betingelsene som utgjør argumentasjonens kontekst, og bare ser på argumenter som meningsutveksling av abstrakte resonnementer, så mister man blikket for argumentasjonen i sin helhet. (http://hansreitzel.dk/Humaniora/Retorikkens-aktualitet/9788741259789)

Her kan noe av nøkkelen ligge. Der hvor angrepsposisjonen til Brexit-tilhengerne har vært konkret, og det bare har vært å vise til foreliggende fakta om nedgangstider, samt byråkratisk lederskap i EU, så har forkjemperne for EU måttet bygge opp et bilde om hvor ille det potensielt kan være å trekke seg ut.

Flere økonomiske rapporter i ukene før valget, blant annet en fra det internasjonale pengefondet (IMF), advarte Storbritannia mot å forlate den Europeiske Unionen. Imidlertid så er det vanskelig å argumentere for en potensiell nedtur, hvis situasjonen allerede oppleves håpløs for deler av det britiske folket. Da blir argumentasjonen fort, som Emmertsen advarer mot, en meningsutveksling av abstrakte resonnementer. Det som kreves er tydelighet.

Konkret og klar kommunikasjon

Selv om implikasjonene Brexit får for EU som organ og Europa som kontinent er for tidlig å slå fast, så har Storbritannias farvel til Europas største samarbeidsprosjekt definitivt vist hvor viktig det er å være tydelig i kommunikasjonen.

Nå påstår ikke vi at det var retorikken som felte David Cameron og fikk Storbritannia til å forlate EU, men det spilte utvilsomt en rolle.

Vi har sett hvordan konkret kommunikasjon fra en Brexit-side i angrepsposisjon har kunnet forme fortellingen om EU som en fortelling om kontroll.

På den andre siden har en defensiv David Cameron frontet en kampanje med fragmentert støtte fra ulike hold. Samtidig hadde han de yngre velgerne på sin side. Noe av det som manglet var tydelighet.

«Hvor er vi?» og «hvor skal vi?»

Det er to spørsmål enhver politiker bør stille seg selv, og definitivt kunne svare på. I situasjoner som er preget av kaos og uro er ærlighet og tydelighet to helt nødvendige stikkord. Får man til det, og vet hva man vil oppnå, kan forsvar ofte være det beste angrep.