Hvordan kan Donald Trump vinne presidentvalget?

www.retorika.no«Make America Great Again». Slagordet til Donald Trumps valgkampanje er fortsatt uten innhold. Politikken mangler substans. Tiltakene er ikke troverdige, og mange er ekstreme. Likevel dundrer Trump-toget videre. Først mot de 1237 delegatene som vil sikre ham nominasjonen som republikansk presidentkandidat. Så i kampen om å bli lederen av den frie verden. Den foreløpige suksessen i valgkampen blir forklart med blant annet språk og stil. Er det retorikken til Donald Trump som gjør at han vinner stadig mer oppslutning?

At retorikken er situasjonell er et velkjent fenomen, og for å forstå Trumps retoriske kraft må vi derfor også forstå konteksten den oppstår i.

Vi starter på grasrotnivå blant USAs konservative.

Forakten for «Washington»

Etter at demokraten Barack Obama vant valget i 2008 bestemte den svenske journalisten Martin Gelin seg for å reise rundt i USA for å kartlegge tilstanden hos høyresiden i amerikansk politikk. Det resulterte i boken «Den amerikanska högern» som ble utgitt i 2012.

Aristoteles understreker betydningen av patos i «Retorikken» og hevder at det er følelsene som gjør at folk skifter mening og tar forskjellige avgjørelser.

Gelin har lenge vært en av Sveriges fremste eksperter på amerikansk politikk, og det journalisten fant på sin reise gjennom de ulike statene i «The Land of the Free» var en polarisering mellom den politiske eliten, Tea Party-bevegelsen og grasrota.

Hos den amerikanske arbeiderklassen var følelsen av avstand til den politiske eliten blitt større, og forakten for «Washington» hadde økt.

Samme år som bokens utgivelse feilet Mitt Romney i presidentvalgkampen og Barack Obama ble gjenvalgt.

Forakten ble ikke mindre av det, og tre år senere virker den å være større enn noen gang før.

Døgnfluen som overlevde

Denne våren har primærvalgene i ulike stater gjort spådommene om døgnfluen Trump til skamme. Flere medier har forsøkt å begrunne Trumps suksess med en «anti-elite»-karakteristikk, men går vi i dybden på Trumps taler og ytringer finner vi appellformer og figurer som er velkjente innenfor retorikken. I de kan vi også finne noe av grunnen til at Donald Trump har lyktes.

Les også: Slik skriver du en overbevisende tale

«Han snakker som oss»

En av nøklene til Donald Trumps oppslutning ligger i identifikasjon.

Innledningsvis skrev vi om hvordan Martin Gelin reiste rundt i USA og pratet med mennesker som fortalte at de opplevde en økende avstanden til den politiske eliten. Den samme avstanden gir også Trump uttrykk for. Det er den avstanden som nå skaper nærvær..

“He says everything that’s in our hearts. No baloney,” (Mary Przybylo (75) til The Guardian 12. juli .2015).

En av Trumps mest brukte topos har vært misnøye. Misnøye knyttet til den retningen USA tar og ledelsen av landet. Ved å benytte seg av argumenterer som appellerer til følelser kan tilhørerne føle identifikasjon ved at noen «endelig snakker som oss». Det er et kraftfullt virkemiddel.

18. februar sa Trump til CNN at «this country is going to hell», og hvis du som amerikansk medborger opplever at din situasjon er det samme så er den direkte ytringen om misnøye i seg selv alt du trenger for å være enig.

Patos

Aristoteles understreker betydningen av patos i «Retorikken» og hevder at det er følelsene som gjør at folk skifter mening og tar forskjellige avgjørelser.

Den greske filosofen går også konkret inn på sinne som en spesielt mobiliserende egenskap og skriver at «det er åpenbart at man gjennom talen må kunne sette tilhørerne i en tilstand av sinne, og fremstille motstanderne som skyldige i ting som vekker sinne».

Men hvordan gjør Donald Trump det i praksis? La oss se på noen eksempler av mangemilliardærens mest frekvente retoriske figurer og hva slags effekt det potensialt har.

Retoriske figurer

En av de retoriske figurene som opptrer hyppigst når Trump taler kalles for hyperbole. Hyperbole handler om aktiv bruk av overdrivelse og innebærer å spille på sterke følelser.

Implisitt i figuren ligger det en forståelse av at det som sies ikke er sant, men samtidig så utgår figuren ofte fra noe som er sant i utgangspunktet.

En faktor ved måten Trump bruker denne retoriske figuren på er at han bruker den til å skape både positive og negative bilder.

Negativ hyperbole

“And we’re losing for two reasons. We’re losing for a lot of reasons but the taxes are too high. We have the highest — we’re the highest taxed nation in the world.” (Seierstalen etter Super-Tuesday 1. mars.2016).

Her brukes hyperbole-figuren til å skape et bilde av verdens høyeste skattenivåer. Selv om det ikke stemmer, ifølge World Economic Forum, så gir figuren uttrykk for de som deler Trumps frustrasjon over skattenivået i USA.

“He’s just saying things that other people would say, but they don’t got the guts to” (David Osterkamp (62) til The Atlantic 8. april 2016).

Det holder nemlig med å være enig om premisset for hyperbolen for å akseptere figuren. På den måten blir overdrivelsen bare en forsterker for selve misnøyen.

Positiv hyperbole

“I run a big business.  You know I’ve always said it’s very, very hard for a person who is very successful.  I have done so many deals. Almost all of them have been tremendously successful.” (Tale i Des Moines, Iowa 24. januar 2015).

Her bruker Trump figuren for å understreke hvor vellykket han selv er. Hyperbolen i at nærmest alle avtalene han har forhandlet frem har vært «tremendously successfull» blir også underbygget av påstanden tidligere i ytringen om at ting er vanskelige for personer med suksess. Igjen får overdrivelsen en forsterkende effekt.

Anaphora

Rytmiske figurer er velkjente, og mange minneverdige sitater har sitt utgangspunkt i retoriske figurer med rytmisk og gjentagende utgangspunkt. Et velkjent eksempel er Sir Winston Churchills «We Shall Fight»-tale. Samme retoriske figur benytter også Donald Trump seg ofte av. Bare se på dette eksempelet:

“You look at countries like Mexico, where they’re killing us on the border, absolutely destroying us on the border. They’re destroying us in terms of economic development.” (Seierstalen etter Super-Tuesday 1. mars 2016).

Figuren bidrar til å understreke poenget Trump ønsker å komme med gjennom gjentagelse. Selv om eksempelet i seg selv kanskje virker lite slagkraftig med tanke på hva slags ytringer vi har erfart fra den republikanske presidentkandidaten, så er figuren så gjennomgående i selve talestilen til Trump at den får en fremtredende effekt.

Ved å gi uttrykk for avstand har han skapt nærvær.

Det samme forekommer i debatter. Se her hvordan Trump gjennom den retoriske figuren anaphora ikke bare får angrepet motkandidat Marco Rubios påstand om at Trump ikke kan beseire Hillary Clinton, men også får posisjonert seg selv som den eneste som kan greie det.

“I beat Hillary Clinton in many polls. The Cue poll just came out. I beat Hillary Clinton in a recent Fox poll, I beat Hillary Clinton in USA Today, I beat her today in a poll in Ohio. I beat — I’m the only one that beats Hillary Clinton. I beat — and I have not started on Hillary yet. Believe me, I will..” (Republikansk debatt på Fox News 3. mars 2016).

Ad Hominem og Apophasis

Det å angripe sine motstandere med usaklige argumenter (ad hominem) har vært en gjentagende praksis for Donald Trump å møtte kritikk på. I stedet for å imøtekomme argumentene går Trump på mann og ikke ball.

Ved å kombinere disse personangrepene med den retoriske figuren apophasis (å si at man ikke skal si noe, før man gjør et poeng ut av det) vrir Trump temaet på agendaen over på andre ting og unngår å gå i dybden på egne argumenter. I november 2015 angrep Trump sin motstander Ben Carson for ting han hadde skrevet i sin selvbiografi ved å kombinere de to retoriske figurene.

“Now. If you’re pathological, there’s no cure for that, folks. Okay, there’s no cure for that. And I did one of the shows today. And I don’t want to say what I said. But I’ll tell you anyway. I said that if you’re a child molester, a sick puppy, you’re a child molester, there’s no cure for that”. (12. november 2015).

Angrepet er usmakelig, men virker mildere ved at Trump først sier at han ikke vil gå inn på temaet. Samtidig så knytter han helsetilstanden til Ben Carson opp mot det å være barnemishandler på premisset om at ingen av delene kan kureres. Samtidig så er det en effektiv figur som endrer temaet og skaper bilder hos tilhørerne.

Nærværets makt

Vi så hvordan Martin Gelin i 2012 reiste rundt og viste et økende skille internt i høyresiden i USA. I 2015 ga den verdenskjente sosiologen Robert Putnam ut boken Our Kids hvor han empirisk redegjorde for hvordan den grunnleggende tanken i USA om «The American Dream» for første gang ikke lenger er oppnåelig for vanlige borgere.

I den pågående amerikanske valgkampen har følelsen av maktesløshet fått en stemme, og det har startet en bevegelse. Mangemilliardæren Donald Trump har gjennom sine retoriske virkemidler ikke bare blitt stemmen til den konservative arbeiderklassen, men også til en stadig økende tilhengerskare.

He’s out of the Washington clique, if you please” (Donald Hosskin (77) til The Atlantic 8. april 2016).

Ved å gi uttrykk for avstand har han skapt nærvær. Denne sommeren starter kampen om presidentembetet for alvor. Hvis Donald Trump mestrer retorikken like godt som han har gjort hittils, kan seieren være hans. Det gjenstår å se. Men en spennende valgkamp blir det ganske sikkert.